Jeg er både enlingmamma og tvillingmamma. Jeg er stolt mor til tre friske, nydelige barn. Det er min store skam at jeg også har tatt abort, i viten om at jeg ville gitt livet mitt for de barna jeg har i dag.
Regjeringens plan om å forby tvillingabort og debatten som har vært rundt abortloven den siste tiden har satt i sving mange følelser og tanker hos meg. Tanker som jeg aldri har sagt høyt, og ikke vet hvor skal, men som jeg behøver å si noe om.
Enn om det hadde vært lettere å få barn da jeg var student på den andre siden av jorden? Enn om det hadde vært lettere å være ung alenemor? Enn om ikke mine barndomstraumer ikke hadde fulgt meg over havet, og ikke begynt å vokse seg store, i det magen vokste? Enn om jeg hadde et støtteapparat rundt meg som gjorde meg trygg på at jeg kunne være i stand til å gi omsorg til både mitt indre barn og et lite spedbarn?
Enn om jeg hadde fått alt lagt til rette for at jeg kunne bli mor, og hadde tro på at dette skulle jeg klare, om jeg ville – men valgte allikevel at nå passer det ikke? Enn om jeg hadde tro på at jeg kunne bli en ordentlig god mor? Enn om jeg ikke hadde brydd meg om reaksjonen til barnefar?
Enn om jeg hadde ingenting annet enn kjærlighet å gi og valgte å beholde barnet?
Ja, da ville det i hvert fall ha vært mitt valg alene, å bære frem et eller flere ønskede barn frisk eller ei. Og så lenge man har et valg, og det ikke blir tatt for deg av noen andre, vil det ikke føles som et overgrep på både kropp og sjel, av både livets omstendigheter og urettferdigheter - eller av politikere.
For 20 år siden følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å velge abort. På den måten ble avgjørelsen tatt for meg. Det førte til at jeg at lå på en seng i en klinikk og angret altfor sent. Halvveis inn i en dyp søvn prøvde jeg å skrike ut:
Jeg har ombestemt meg…!
Ordene kom, men stemmen min var for liten.
Den ble dysset ned av den kalde lufta i det store rommet. Snart er det over, var alt jeg fikk til svar før det ble svart for meg.
Da jeg våknet opp igjen var det for sent.
Ikke en gang en journal med mitt navn på dokumenterer det som skjedde fordi aborten ble aldri registrert. Jeg var en anonym pasient. Det er som om det aldri skjedde.
Jeg ble oppdratt som katolikk, og selv om jeg ikke er svært praktiserende så er det en ting katolismen har lært meg - og det er å ha skyldfølelse… Her er jeg i dåpskjolen min som firåring.
Men jeg vet at det skjedde, for jeg sitter igjen med et tomrom som minne, og bare meg selv å klandre.
Noen sa at jeg kom til å føle lettelse etterpå, men jeg følte bare anger, sorg og skam. Jeg kjente på hele kroppen konsekvensene av et valg som ikke føltes som mitt eget, selv om jeg sa ja.
Jeg har erfart på kroppen hvor feil det kan gå når en kvinne tvinges inn i et hjørne til å ta et valg hun ikke vil ha. Samtidig er jeg mor til tre herlige barn, deriblant tvillinger som delte morkake. Jeg vet hvilken risiko det innebærer å bære fram tvillinger/flerlinger; hvilken påkjenning det er å gå gjennom et høyrisiko svangerskap. I flere tilfeller kan man ende opp med å miste en eller begge, og noen ganger anbefales det fosterreduksjon.
Krf har vunnet fram med å forby tvillingabort - noe som må være et umulig valg for de få kvinnene det gjelder. Jeg er redd at det rokker ved kjernen til kvinners rett til selvbestemmelse. For mor skal ikke føle seg tvunget inn i et hjørne av omstendigheter - eller en politisk fane. Anger og skam er en høy pris å betale for at man ikke ser noen annen utvei, føler seg alene og sist, men ikke minst ikke tørr å sette egne grenser fordi andre roper så høyt at du ikke greier å høre ditt eget hjerte. Et uønsket barn vil lide enda mer.
Hvis man tenker seg om, er det egentlig noe mer feil eller uansvarlig av en kvinne å si - Jeg er i stand til å ta meg av ett barn, men ikke to, sammenlignet med - Jeg er ikke i stand til å ta meg av ett barn i det hele tatt?
En del av meg sier at jeg tok det beste valget jeg kunne ta da jeg var 21, etter de forutsetningene jeg hadde der og da. Men hjertet sier noe annet. På den måten er abort er et sjansespill med sjela. Kanskje kan det derfor aldri bli noe som heter et riktig valg – men bare ett valg som må tas etter beste evne der og da, og som man må lære å leve med.
Det ironiske er at allerede da, i det man kontemplerer en abort, så er man i ferd med å ta et valg som forelder, kanskje før man faktisk har blitt det.