I Juni 2017 var jeg 39 år gammel og hadde en biologisk alder på 33 år, i følge NTNU appen min myworkout. Jeg var ikke noe idrettsutøver, men jeg var superfornøyd! Jeg hadde tross alt gått ned 23 kg og fått ned den biologiske alderen min fra 55 år. Jeg tenkte at jeg kom aldri til å bli så tung igjen, og at nå hadde jeg funnet nøkkelen til et bedre liv. Men - den gang ei.
Traumer og overspising
Vekt og mat er noe jeg alltid har slitt med, og kommer antagelig alltid til å gjøre på en eller annen måte. I tillegg til dårlige vaner, og mangel på grenser, har jeg brukt mat til å håndtere følelser, og for å straffe meg selv. Det som gjorde det lettere å gå ned i vekt den gangen i forhold til alle andre ganger, var at jeg jobbet med følelsene som gjorde at jeg la på meg i utgangspunktet. Oppskriften da var:
Gå i terapi en gang i uken og jobbe med meg selv. Jeg gikk (og går fortsatt) i traumebehandling.
Endre kosthold. Jeg gikk på Grete Roede kurs uten opphold i to år, samtidig som jeg gikk i terapi.
Trene regelmessig. 4x4, styrke og yoga. Jeg trente fire ganger i uken, og ofte mer.
Jeg fikk meg hund - og måtte gå tur hver eneste dag, uansett vær.
Jeg fikk kostholdsveiledning og ble ansvarliggjort for de valgene jeg hadde tatt hver uke. I tillegg jobbet jeg med de følelsene som trigget meg. Jeg fikk til å trene så ofte fordi jeg var sykemeldt, fordi jeg har PTSD - posttraumatisk stresslidelse.
Angst, depresjon, søvnmangel og irritasjon ble hverdagen min 24 timer i døgnet. Jeg ble heldigvis henvist til traume poliklinikken ved St. Olavs. Det å jobbe med kroppen er nok en måte for meg å håndtere symptomene mine på. Det er en av mine unngåelsesstrategier, samtidig som at det har vært positivt at jeg etterhvert ikke ville bare ligge på sofaen og gråte mer. Jeg måtte prøve å fungere for familien igjen. Sykemeldingen frigjorde tid til å trene på dagen. Det ble en form for selvmedisinering, og det eneste jeg rakk før familien kom hjem fra jobb og skole. Det ble en måte å mestre hverdagen på. Jeg gjorde det jeg kunne for å ta vare på meg selv, fra barna dro - til at de kom hjem. Og kiloene - de bare raste av meg.
Det som går opp, må komme ned - og omvendt.
I Januar 2018 måtte jeg ha jeg en operasjon i ankelen min. Jeg ble lei av å gå på Grete Roede kurs, og siden jeg ikke kunne gå ble jeg mye sittende de tre første månedene av året. Det tok tid før foten leget ordentlig, og dørstokkmila til 3T ble lenger og lenger. Jeg var tilbake i full jobb, ble ikke ansvarliggjort lenger og det å bare jobbe med følelser hjalp ikke alene. Jeg var tilbake i gamle vaner, og siden har kiloene sneket seg på. Det er lett å slanke seg, men vanskelig å holde vekta. På ett år har jeg gått opp ti kilo igjen, er i dårlig form, men overraskende nok ikke så ille som for tre år siden, noe som motiverer og gir håp. To steg tilbake og tre framover ikke sant? Jeg må kunne prøve å snu denne utviklingen nå, tenker jeg.
Jeg jobber fortsatt med de tunge følelsene og tankene, og siden depresjonen og angsten er tilbakevendende, er dette noe jeg må jobbe med hele tiden. Enn så lenge går jeg fortsatt i traumebehandling. Men min utfordring nå, er å mestre livet mens jeg jobber fult og har en familie. Jeg må finne en balanse i hverdagen min. Jeg må finne en måte å prestere på, og håndtere stress slik at det ikke utvikler seg negativt utover min helse. Det krever at jeg har en ny plan for å håndtere minner som jeg møter på i hverdagen min.
I wish the sea would clean my heart the way it washes the sand. Fra dagboka mi 2005.
Jeg kan dessverre ikke gå i terapi for evig og alltid (selv om jeg hadde gjort det, om jeg kunne). Det er planlagt at jeg skal avslutte behandling til sommeren, noe jeg gruer meg svært til. Jeg prøver å ikke bekymre meg for hvordan det skal gå uten å ha den trygge plassen å gå til, hvor jeg kan gi slipp på alt jeg bærer på. Jeg håper derfor at denne bloggen kan hjelpe meg forberede meg på den avslutningen, og et liv etter terapi. Det er ikke om å klare seg uten det - men å få til hverdagen rett og slett. Og det å ha balanse handler om å finne ut hva man kan gi slipp på tror jeg.
Livet som prosjekt
Jeg må finne en balanse i hverdagen min, som fungerer for meg og det jeg ønsker å få til i livet mitt. Og det må fungere for familien min. Jeg har mann, tre barn, hund og et hus under oppussing. Jeg vil være en god mor, en god kjæreste og ha et godt samliv. Jeg vil ha et hjem som fungerer, være en god kollega og gjøre en god jobb. Jeg vil ha overskudd til å lytte til de jeg er glad i. Jeg vil ta vare på sjela mi, kroppen min, helsa mi og føle at jeg er BRA NOK. Mer enn bra nok. Dette er noe sitter dypt i meg.
I tillegg til dette har jeg et stort uttrykksbehov som må oppfylles for å bevare ro i sinnet. For meg er det næring for sjela, slik mat er for kroppen. Og det krever at jeg får tid til sideprosjektene mine; en memoar (som jeg har fått støtte til fra NFFO) og ei fotografisk utstilling som hører med.
Overmenneske?
En venn som mente godt prøvde å si til meg at det jeg prøver å få til er litt overmenneskelig. Og på noen måter er jeg enig. Samtidig mener jeg at det skal være mulig for en vanlig familie, med helt middels inntekt, ingen au pair eller nanny eller annen familie i nærheten å få til litt av hvert uten å gå av hengslene. Er det for mye å forlange? Krever jeg for mye av meg selv? Hvordan tar du vare på deg selv og finner balanse i hverdagen?