What do you reckon? Will a more multicultural society make us love each other more, or hate each other more? Here’s something that I made for a class in Cultural Linguistics, that discusses this topic.
Being a part-time Filo
A book review of Sherman Alexie’s The Absolute True Diary of a Part-Time Indian
Hukommelsestap
Føflekkene tilfeldig som stjerner i natten. Sakte heves og senkes ryggen hans med hvert lange åndedrag. Han er i dyp søvn, men en bryter har nå slått seg på hos meg. Kroppen stivner momentant. Hjertet galopperer. Prøver å bruke stemmen, men får så vidt ut en lyd. Er det dag, eller natt? Hvor er jeg? Veiver med armene. Så stiger pulsen enda mer. Jeg kjenner jo ikke igjen mine egne hender. Heiser da kroppen opp av senga. Hiver etter pust.
Så løfter jeg blikket opp fra føttene, og det er da jeg ser dem. De henger overalt. Gløder nesten, i mørket. Gule lapper. Hvite store ark. De pryder den gamle malingen på veggen. Linblå. Det husker jeg.
Store bokstaver. Bilder av ukjente fjes.
“Dette er soverommet ditt”
“Badet er til venstre”
“Karl er mannen din”
De små rynkete hendene mine griper tak i lakenet. Det drypper ned på nattkjolen fra haka mi. Jeg blir sittende. Hulker. Mumler. Så hører jeg en lun stemme fra bak meg. En myk hånd på skuldra mi. Stillheten i rommet er øredøvende, men ordene hans klokkeklar.
“Jeg elsker deg”, sier han sårt.
Blikket mitt fester seg på den største lappen på veggen. Ordene de er kjent. Ruller lett av tunga når jeg leser høyt:
“Jeg elsker deg mer”, og puster ut.
Så trekker han meg ned på senga. Kroppen følger etter. Legger de lange armene godt rundt meg. Fletter beina sammen med mine, og så lukker vi øynene igjen.
Ørken piknik - utdrag fra bokprosjek
Det er den eneste tiden av året det går an å være ute hele dagen i et slikt øde landskap. Temperaturene ligner en norsk tidlig sommer, men siden vi er vant til brennende varme har vi på oss både jakke og skjerf. Dessuten elsker jeg vinterklær og føler meg eksotisk når jeg har dem på.
Mens pappa og følget vårt bærer stoler og grill ut av firhjulstrekkeren, ruller mamma ut leveggen og stamper føttene nedi den løse sanden. Hun legger den svarte luggen pent bak perledobben i øret, men den støvete vinden blåser den fram igjen. Den altfor store røde bomullsdressen hennes holdes opp fra bakken med en bred flettet skinnbelte. En løstsittende, og stilfull heldrakt, men upraktisk for dobesøk. Her må nok alle uansett vente med å gjøre sitt fornødne til de kommer hjem. Det er ikke et eneste tre eller en busk å gjemme seg bak.
Foran oss er det sanddyner og flat land så langt øyet ser. På den andre siden av den ustødige leveggen med striper i rødt, hvitt og blått, stiger Kuwaits største turistattraksjon rett opp fra horisonten. Mutla Ridge - det høyeste fjellet, blir det kalt, står støtt med sine rause 140 meter over havet. Vi har slått leir ved foten, og det tar ikke lang tid før jeg og de andre barna begynner å klatre. Her er vi for oss selv, og vi barna er fri. Hvert steg opp det såkalte fjellet må trekkes opp fra sanden som en sugekopp, men snart kan jeg dekke hele basen for
utflukten vår med hånden min. Vi er på søndagstur, eller rettere sagt fredagstur siden lørdag er første dagen i uka her, men jeg liker det best når dagene starter på en mandag.
A song to my baby that's almost grown up
Cover song of Eva Weel Skram’s Sleppe tak
Video art
A short film about letting go
Akkurat når du trenger det mest
Livet er full av fantastiske sammentreff - serendipities; lykketreff som skjer som en rekke tilfeldigheter, men som ikke føles tilfeldig allikevel, men mer som at de var rettet mot deg, og ment for deg. Slike sammentreff kommer akkurat når du trenger det mest og kan føles som at de skal ha en slags mening. I mitt tilfelle var det en forfatter Ekhart Tolle som jeg har hørt om og har til og med lest boka til (A New Earth) en gang - men som jeg absolutt ikke skjønte, det har ikke begynt å gi mening før nå. Ut av det blå blir det navnet nevnt, og jeg avviser det. Men så hører jeg noen andre sitere boka i en annen sammenheng. Igjen er jeg uinteressert. Men plutselig oppdager jeg at jeg lytter til en podcast hvor samme forfatter blir intervjuet, og han treffer meg rett i hjertet. Han forklarer et av kapitlene i boka som står og samler støv i bokhylla mi. Kapitlet handler om hvordan man finner mening med det man gjør - sitt livs kall, noe jeg har brukt en del tid til å tenke på de siste ukene. Jeg som mange andre, ønsker å bruke så mye tid som mulig til å gjøre noe meningsfylt. Både for familien min, meg og andre. Det minnet meg på hvor viktig det er for meg at det er mening i alt jeg gjør, og at det ikke er bare for å betale regninger og forsørge familien, men også for å bidra med noe godt for andre. Jeg har ikke alle svar enda, men det skal sies at jeg ble svært motivert til å ta fram den boka igjen….
To steg framover
Akkurat som når alt du ser er ørken, eller et jord som det ikke er noe liv i, så spirer det plutselig noe grønt opp av jorda, der du trodde ingenting ville vokse. Det er nesten litt slik, når man føler at man har nådd bunnen av den kreative prosessen og føler at alt man gjør ikke duger - at du til slutt ikke duger. Det er da det kommer nye idéer ut fra ingen sted. Plutselig løsner det og du føler at du kanskje er på sporet på svaret til alt..! At du har funnet løsningen til problemet du har hatt foran deg altfor lenge. Jeg lurer på om jeg ser at det spirer noe. At jeg har funnet tematikken jeg vil ha til boka. Jeg kan dele litt her - men jeg må skrive det på engelsk for det er ikke bare morsmålet mitt, men også hjertespråket mitt. Og foreløpig så er det på engelsk det henger sammen i mitt hode og hjerte. Jeg tenker at kjernen i min fortelling er hvordan jeg vil bruke barndommen min til å gi en bedre barndom til mine barn. Jeg håper og tror at de traumene jeg har med meg, kan bli en ressurs for meg som foreldre. Derfor tenker jeg at ved å dele min personlig historie, kan jeg si noe om “finding courage to be a mother, when you are still healing”. Jeg kan ikke si så mye om konkret om det enda, men jeg håper og tror det er et emne som treffer. Så får vi se hvordan det utvikler seg framover.
Beretninger fra en wannabe forfatter
Da har jeg fått et par avslag, men jeg har ikke hatt tid til å ta det innover meg før i dag egentlig. (Advarsel - jeg har satt av tid til å synes synd på meg selv i dette innlegget). Har vel egentlig utsatt noe som helst reaksjon og prøvd å “get over it”, (tro det eller ei) - men kanskje mest ved å unngå å tenke på det. Men i dag har jeg satt av tid til å finne ut hva mitt neste steg blir før jeg sender boka til flere forlag og får den utgitt (den SKAL ut). Men jeg kan ikke noe for at avvisningen gjør at jeg tviler litt på det jeg prøver å få til.
Jajajaja. Alle sier at det er helt vanlig å få avslag- “til og med store forfattere får det” - men det er fortsatt kjipt.
Det gjør at jeg blir veldig usikker på hva neste steg blir, og om jeg har kapasitet til å ta på meg denne utfordringen videre. Kanskje jeg mangler kapasitet fordi jeg grubler for mye over det? Og uten at jeg har vært klar over det, har denne grublingen utløst en del angst. Jeg burde vite bedre. Jeg har jo brukt snart tre år i traumeterapi for å blant annet lære at grubling hjelper jo ikke. Hadde Philippa - terapeuten min vært her nå så hadde hun avbrutt meg før jeg rakk å begynne på neste tanke og sagt - hva er det du gjør nå?! Og hva gjør det med deg?!
For det er jo det grubling gjør - det gjør at du ikke kommer deg videre. Men jeg må jo få noe ut av det siden jeg gjør det så mye? Kanskje det gir en falsk “satisfaction”, fordi man får en slags utløp for alle bekymringer? Men faktumet er at det også opprettholder destruktive tanker og skaper nye bekymringer. Men jeg har også lært at jeg kan sette av tid til å gruble så mye jeg vil over noe i ett kvarter før jeg avbryter og velger ny plan - og det er vel det jeg gjør her.
Jeg trenger litt oppmuntring tror jeg, til å finne motet. Det er litt ensomt å sitte og skrive bok - man er litt alene om det. Når det er sagt har de kveldene, og tidlig morgenene jeg har sittet og jobbet med dette prosjektet også gitt meg masse energi. Det har gitt meg en slags ro og tro på meg selv. Det har vært min fritidsinteresse, en slags alvorlig hobby - noe jeg sårt trenger så mye tid som jeg bruker på jobb.
Jeg må prøve å holde fast på at jeg fikk jo faktisk stipend til dette. Min bok ble til og med plukket ut og til å jobbes videre med på workshop med Ivo de Figueiredo… Hvordan kan et par avslag slå tilbake på slike positive hendelser slik at man nesten ikke husker at de har skjedd?
Kanskje var det en falsk ro, for den var så lett å rokke ved? Selvtilliten jeg fikk var basert på ytre faktorer, noe som gjør det veldig mye lettere å dra teppet fra under føttene mine. Samtidig må jeg også innrømme at bokprosjektet har gitt meg en del angst; frykt for hva alle vil si, hva alle vil tenke. For hva kan jeg dele og ikke dele? Hva kan jeg anse som min historie, og hvordan unngår jeg å krenke andre? Det er jo ikke det jeg vil, det er heller ikke det historien handler om egentlig, for vi har alle våre feil - vi kan ikke gjøre annet enn å jobbe med våre egne reaksjoner. Men det er klart at når man skal dele sin livshistorie så er jo andre en del av den fortellingen. Det å vite at “ingen vil ha boka”, har gjort at jeg har slått meg til ro med at jeg ikke må forholde meg til akkurat dette mer.
Men jeg har ikke ro i meg. Det er ikke likt meg å gi opp. Jeg har fortsatt et brennende ønske om å hjelpe andre ved å dele min historie - om det så hadde bare vært en eneste person jeg kunne gi håp til. Jeg vil gjerne at andre skal føle at de er litt mindre alene, fordi noen andre har følt og føler det samme som dem. Men hva skal de egentlig få ut av dette sånn helt konkret? Det er det tilbakemeldingen jeg har fått handler om egentlig. Og jeg forstår hvorfor jeg har fått avslag, for jeg greier fortsatt ikke å si til noen hva denne boka egentlig handler om - helt konkret.
Det er mange tanker som virrer i hodet mitt nå. Hvem tror jeg at jeg er? Hvordan kunne jeg tro at jeg skulle være “bedre enn alle andre”? Ikke at jeg trodde det i det hele tatt, men det er den stemmen som sniker seg rundt i bakhodet. Avslaget rister ved kjernen i det som egentlig er mitt problem - og det er å føle at jeg er bra nok. Og kanskje det er det denne boka egentlig handler om? For det er en grunnleggende følelse i oss som mennesker som ønsker å akseptere oss selv akkurat som vi er, men vi gjør ikke det. Vi strever oss frem til å bli ekstraordinær, i frykt for å bare være vanlig, i frykt for at vi ikke skal være god nok. Kan jeg skrive om dette, uten at jeg egentlig har et svar? Kanskje jeg greier å skrive meg frem til et svar? Kanskje jeg greier i allefall å sette ord på denne følelsen som jeg tror veldig mange av oss har.
Jeg må finne mot til å fortsette på boka mi. Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg skulle klare dette lett som bare det - at kneiken lå i det å finne noen som tror på meg og min historie. Jeg fant jo dette da jeg fikk stipendet fra NFFO. Det ga meg selvtillit til å kaste meg ut i denne ukjente verden som jeg vet så lite om. Jeg er jo ikke noe forfatter enda. Jeg er jo “ingen”. Men samtidig er jeg jo min fars datter. Jeg er jo en eventyrer - og jeg liker å utsette meg selv for alt som hører med ved å kaste seg ut i det ukjente - selv om det er langt fra smertefritt. Det høres nesten litt SM ut. Kremt… Men jeg må bare finne neste steg. Veien videre.
Kunsten å se... og overse
Jeg burde vært super glad i dag. Jeg fikk plutselig en telefon fra Karina Jensens Minnefond om jeg kunne samle sammen 10 bilder fra et fotoprosjekt de støttet for 12 år siden, for å bruke til nettsiden deres hvor de skal profilere fotografene som har på et eller annet tidspunkt fått støtte hos dem.
Det var veldig hyggelig å bli påminnet at man har fått til noe som noen andre syntes var så bra en gang i tiden. Det var jo første gangen jeg hadde fått støtte til noe, og for meg en stor anerkjennelse på evnene mine mens jeg fortsatt var veldig fersk i bransjen.
Bra nok
Men det er en del av meg som ikke føler at prosjektet er ferdig nok til å kunne vises frem, selv om noen bilder ble med i en bok og en utstilling i regi av Fritt Ord. Det er skummelt at det skal vises fram i en slik profil - til sammenligning med andre som er så mye flinkere, og har utrettet så mye mer enn det jeg har. Er ikke det typisk? Det er den følelsen av å ikke føle seg bra nok som saboterer for meg... Jeg grubler ubevisst på det å bli avvist. Tenk at noe så positivt klarer å utvikle seg til å bli så negativt på grunn av tankevirksomheten din?
Og kanskje har den følelsen klart å gripe fatt i meg i dag, fordi i dag er en sånn dag hvor det kjennes ut som jeg er i ferd med å spore av litt. Lastet er ikke jevnt fordelt og jeg får ikke gjort alt som er riktig for meg. Jeg får ikke til å ta vare på meg. Eller har rett og slett ikke lyst. Ikke har jeg fått trent enda denne uka, ikke har jeg lyst til å ta bilder, ikke hadde jeg lyst til å skrive, ikke har jeg en plan for å utnytte morgendagen best mulig - og jeg angrer meg for ting jeg har sagt og samtidig skulle ønske at jeg ikke angret.
Jeg delte nemlig for mye av meg selv, og hvis det føltes feil etterpå - ja, kanskje var det feil da. Både i går og i dag har jeg felt noen tårer, vært emosjonelle og nokså usikker på meg selv. Men jeg vet at ingen skulle tro det - fordi jeg flirer og smiler på jobb dagen lang. Men sånn er det altså beneath the surface.
MEN
...på den annen siden, har jeg jo fått trimmet litt - jeg har jo gått tur med bikkja. Jeg har stort sett hatt en fin dag på jobb, hvor jeg føler at det å prøve nye strategier og møte ungdommer på har vært positivt, og hvor jeg føler at jeg har gjort mye og i grunn ikke kunnet rukket mer. Og hvis jeg trosser meg selv og prøver å gjøre det som er riktig, selv om motivasjonen er lav - vil jeg kunne kanskje hanke meg selv inn igjen... og si at det faktisk var godt nok. At jeg ikke må være så hard mot meg selv, for når jeg er det så saboterer jeg det som faktisk er bra.
Hva med deg - klarer du å unngå å spore av på dårlige dager? Klarer du å se det store bildet?
Ærlighet varer lengst?
Flere ganger om dagen finner jeg ut at jeg har noe på hjertet, noe jeg ønsker mer tid til å fundere mer på - og kunne tenkt meg å skrive om. Men når jeg sitter foran skjermen så blir det plutselig blankt - helt til jeg begynner å taste.
Jeg har lenge villet startet en blogg, men jeg må ærlig innrømme at det er en bismak ved å faktisk ha opprettet en. For det er noe corny ved det, noe som jeg ikke liker. Derfor sliter jeg faktisk med å fortelle verden at denne bloggen eksisterer.
Blogg er kanskje noe folk på min alder assosierer med tenåringer, eller unge voksne, såkalte influencers og rosa bloggere; unge folk som er selvopptatt og har mye tid på hendene, som viser alt og deler alt. Og hvem er det som egentlig leser blogger og kommenterer dem?
Det er noe upersonlig ved det hele, og uærlig ved akten av å dele så mye når man er gjemt bak en skjerm og kan være så selektiv med det man deler. Troverdigheten faller bort.
Jeg har lyst til å være dønn ærlig. Men jeg sliter med å finne balansegangen mellom det å være dødens ærlig og ekte, og det å være forsiktig med å dele så mye og skjerme meg selv. Jeg synes det er vanskelig å vite hvor grensen går. For det bør være et formål med å tillate seg selv ved å være så sårbar; det skal være til nytte for noe og noen. Det bør bidra til noe viktig.
Det virker som det er i vind for tiden å skrive åpent om psykisk helse - angst og depresjon - så mye at det maner til for mye åpenhet. Hva tenker du? Har vi nådd grensen for hvor åpen vi burde være når det gjelder vår psykisk helse og privatliv?
21 days - egentid i hverdagen
Etter et godt råd fra en venn som jeg har dypt respekt for, har jeg startet et lite prosjekt. Prosjektet innebærer å skrive journal, ta minst ett bilde, meditere og trimme litt hver eneste dag. Jeg skal forsøke å gjøre dette hver dag i 21 dager uten opphold og så vurdere hvordan dette egentlig går. Kanskje har jeg klart å innarbeide starten på en ny vane da?
Det høres egentlig ut som noe man gjør når man er singel, og ikke når man har full rulle med familieliv, jobb, osv. Jeg ble noe overveldet da jeg tok utfordringen, og ser jo at det er fryktelig vanskelig å gjennomføre dersom jeg skal gjøre det helt perfekt. Men jeg har også lagt merke til at det er også innmari vanskelig å gjennomføre det helt middelmådig. Men jeg tror at for meg blir det nøkkelen til å kunne gjennomføre dette - nettopp å gjøre det så lavterskel som mulig. Men hva innebærer dette lille prosjektet egentlig?
Kropp - trim hver dag
Jeg har hatt hund i to år nå, og jeg går tur sammen med han hver eneste dag, uansett vær. Vi går i ca 40-60 minutter hver dag avhengig av hvilken rute vi tar. På nyåret klarte jeg å alliere meg med en kollega slik at vi får til å dra på 3T minst en gang i uken, aller helst to. Akkurat det er bonus-trim for meg. Slik sett får jeg oppfylt kravet om daglig trim og det å ta vare på kroppen min. Kosthold burde vært et tema her - men akkurat nå har januar utgiftene satt en demper på menyene i hverdagen, og det er jo et helt emne for seg selv. Kanskje noe å vurdere etter 21 dager?
Journal - skriv hver dag
Skriving skal helst skje i en journal, hvor jeg skriver for hånd og for å være helt ærlig så foretrekker jeg det fremfor å skrive her. Men så er jeg fryktelig glad i å omskrive og prøver å oppfylle en annen forpliktelse jeg har gitt meg selv - nemlig det å skrive blogg. Jeg har skrevet en blogg i all hemmelighet lenge nå - i hodet mitt! Nå som jeg fikk det som en oppgave av min forfatterkonsulent, så er det jo blitt til virkelighet. Og jeg slår to fluer i en smekk. Aller helst skulle jeg skrevet på mårran, når hodet er fersk. Men her tenker jeg at det viktigste er at jeg får til å skrive i det hele tatt - slik at det blir like viktig for meg som å pusse tennene hver dag. Jeg må ikke gjøre det for vanskelig å gjennomføre, og hvis det er enklest å gjøre det på kvelden så får jeg gjøre det.
Meditasjon - mediter hver dag
Det samme gjelder meditasjon. Akkurat nå har jeg ikke mye ledig plass rundt meg - huset er degradert for tiden med rom og plass pga oppussing. Mannen min og jeg sover på sovesofaen på loftet, mens alle tre barn ligger på vårt rom. TVen er også på det loftet - og der er jo min mann og ser på TV, mens jeg prøver å sove eller få egentid. Da er det kjekt med øreplugger! Jeg har lastet ned appen Calm, og begynt på noe som heter for 21 days med meditasjon. Hver meditasjon varer ca 15 min, og jeg ligger faktisk i senga og lytter og følger alle instruks - bortsett fra å sitte... Enda en liten justering eller tilpasning for å få det til å funke for meg. Det som er bra er at jeg faktisk sov hele natten og våknet 15 minutter før klokka ringte i dag tidlig. Kan det ha noe med meditasjonen å gjøre?
Kreativitet - ta ett bilde hver dag
Det som er kanskje aller vanskeligst å gjennomføre er å ta bilder, da ingenting inspirerer meg, og lyset er forholdsvis dårlig så sent på kvelden. Jeg klarer ikke å se noe jeg har lyst til å fotografere. Men poenget er ikke å lage ett mesterverk, men trene kreativitetsmuskelen tenker jeg. Dette gjelder også skrivingen og journalføringen min. Man setter en del sperrer for en selv, når man stiller krav for hva man skal skape... Og det er altså denne som er vanskelig å overkomme. Jeg har ingen svar på hvordan jeg skal klare å orke å fortsette å ta bilder, når jeg føler at alt jeg tar blir bare dritt for å si det mildt. Men jeg skal prøve å ikke sabotere meg selv før jeg en gang har begynt.
Skriving, bildetaging og meditasjon skal helst ikke ta mer enn en time til sammen. Og jeg må si at jeg var fornøyd med å ha gjennomført det de to siste dagene nå. Mon tro om jeg greier å gjennomføre de gjenstående 19 dagene? Har du egentid? Hva gjør du med den tiden? Hva skulle du gjerne ha brukt den tiden til hvis ikke?
To connect or not connect
Stressa-mamma versus tilstede-mamma
Tvillingene våre har alltid sovet så urolig. Fra de var bittesmå, til den dagen i dag. De fyller sju år om noen uker. Og når jeg er sliten og har fokuset innover - langt inn i hodet mitt der alle bekymringene mine ligger, er det vanskelig å hente frem den gode, tålmodige mammaen. Jeg glefser for hvert pulserende trykk jeg kjenner i hodet. Den mammaen som orker å ligge og lytte til alt de har lyst til å fortelle om dagen sin er fraværende. Stressa-mamma har andre ting hun skal gjøre. Andre ting som er viktigere.
Koblingene oss i mellom
Men i kveld klarte jeg å ligge i mellom dem i mørket, og slappe av et øyeblikk. Ikke fordi jeg gjorde et godt forsøk på dette selv, men fordi den ene dattera mi nådde ut til meg og dro meg ut av bobla mi. Hun la hånden sin i min og flettet fingrene våre sammen. Den gode mammaen som jeg egentlig vil være tok invitasjonen, og begynte å stryke henne på panna. Det tok ikke lang tid før jeg hørte at pusten hennes ble dypere. Hun sovnet. Alt hun trengte var trygghet for å sove. Men fordi jeg ikke er vant til nærhet selv, er det ikke alltid lett å skjønne at det er alt som skal til. Snart lå jeg der med begge jentene sine hender i mine, mens de sov begge to.
Dette får meg til å tenke på hvor viktig det er å koble oss på de vi er glad i... Berøring tror jeg må være den viktigste måten å gjøre det på, og bare ta det derfra. Det så mye som er i mellom oss dagen lang som bygger avstand, men når vi klarer å gi en klem, se hverandre i øynene og ta dem i den ene hånden da er vi til stede i hverandres nærvær igjen. Da er vi klar for å lytte og ta i mot med alle sansene, og sist men ikke minst gi.
Mindfulness?
Er det dette de kaller for mindfulness kanskje? Jeg lurer på om det er denne mangelen på connection som gjør at vi kan føle oss alene, til tross for at vi er omringet av folk som vi er glad i og som bryr seg om oss? Jeg føler meg ofte alene. Ensom. Kanskje er det slik at vi ikke klarer å koble oss på hverandre fordi det stadig mer i hverdagen som fyller rommet i mellom oss? Vi rekker ikke å kjenne etter om vi puster en gang.
Det er veldig godt å bare erkjenne at i kveld - om det så var bare noen i minutter, så var jeg til stede for barna mine. Og jeg følte at vi var sammen.
Livet etter terapi
I Juni 2017 var jeg 39 år gammel og hadde en biologisk alder på 33 år, i følge NTNU appen min myworkout. Jeg var ikke noe idrettsutøver, men jeg var superfornøyd! Jeg hadde tross alt gått ned 23 kg og fått ned den biologiske alderen min fra 55 år. Jeg tenkte at jeg kom aldri til å bli så tung igjen, og at nå hadde jeg funnet nøkkelen til et bedre liv. Men - den gang ei.
Traumer og overspising
Vekt og mat er noe jeg alltid har slitt med, og kommer antagelig alltid til å gjøre på en eller annen måte. I tillegg til dårlige vaner, og mangel på grenser, har jeg brukt mat til å håndtere følelser, og for å straffe meg selv. Det som gjorde det lettere å gå ned i vekt den gangen i forhold til alle andre ganger, var at jeg jobbet med følelsene som gjorde at jeg la på meg i utgangspunktet. Oppskriften da var:
Gå i terapi en gang i uken og jobbe med meg selv. Jeg gikk (og går fortsatt) i traumebehandling.
Endre kosthold. Jeg gikk på Grete Roede kurs uten opphold i to år, samtidig som jeg gikk i terapi.
Trene regelmessig. 4x4, styrke og yoga. Jeg trente fire ganger i uken, og ofte mer.
Jeg fikk meg hund - og måtte gå tur hver eneste dag, uansett vær.
Jeg fikk kostholdsveiledning og ble ansvarliggjort for de valgene jeg hadde tatt hver uke. I tillegg jobbet jeg med de følelsene som trigget meg. Jeg fikk til å trene så ofte fordi jeg var sykemeldt, fordi jeg har PTSD - posttraumatisk stresslidelse.
Angst, depresjon, søvnmangel og irritasjon ble hverdagen min 24 timer i døgnet. Jeg ble heldigvis henvist til traume poliklinikken ved St. Olavs. Det å jobbe med kroppen er nok en måte for meg å håndtere symptomene mine på. Det er en av mine unngåelsesstrategier, samtidig som at det har vært positivt at jeg etterhvert ikke ville bare ligge på sofaen og gråte mer. Jeg måtte prøve å fungere for familien igjen. Sykemeldingen frigjorde tid til å trene på dagen. Det ble en form for selvmedisinering, og det eneste jeg rakk før familien kom hjem fra jobb og skole. Det ble en måte å mestre hverdagen på. Jeg gjorde det jeg kunne for å ta vare på meg selv, fra barna dro - til at de kom hjem. Og kiloene - de bare raste av meg.
Det som går opp, må komme ned - og omvendt.
I Januar 2018 måtte jeg ha jeg en operasjon i ankelen min. Jeg ble lei av å gå på Grete Roede kurs, og siden jeg ikke kunne gå ble jeg mye sittende de tre første månedene av året. Det tok tid før foten leget ordentlig, og dørstokkmila til 3T ble lenger og lenger. Jeg var tilbake i full jobb, ble ikke ansvarliggjort lenger og det å bare jobbe med følelser hjalp ikke alene. Jeg var tilbake i gamle vaner, og siden har kiloene sneket seg på. Det er lett å slanke seg, men vanskelig å holde vekta. På ett år har jeg gått opp ti kilo igjen, er i dårlig form, men overraskende nok ikke så ille som for tre år siden, noe som motiverer og gir håp. To steg tilbake og tre framover ikke sant? Jeg må kunne prøve å snu denne utviklingen nå, tenker jeg.
Jeg jobber fortsatt med de tunge følelsene og tankene, og siden depresjonen og angsten er tilbakevendende, er dette noe jeg må jobbe med hele tiden. Enn så lenge går jeg fortsatt i traumebehandling. Men min utfordring nå, er å mestre livet mens jeg jobber fult og har en familie. Jeg må finne en balanse i hverdagen min. Jeg må finne en måte å prestere på, og håndtere stress slik at det ikke utvikler seg negativt utover min helse. Det krever at jeg har en ny plan for å håndtere minner som jeg møter på i hverdagen min.
Jeg kan dessverre ikke gå i terapi for evig og alltid (selv om jeg hadde gjort det, om jeg kunne). Det er planlagt at jeg skal avslutte behandling til sommeren, noe jeg gruer meg svært til. Jeg prøver å ikke bekymre meg for hvordan det skal gå uten å ha den trygge plassen å gå til, hvor jeg kan gi slipp på alt jeg bærer på. Jeg håper derfor at denne bloggen kan hjelpe meg forberede meg på den avslutningen, og et liv etter terapi. Det er ikke om å klare seg uten det - men å få til hverdagen rett og slett. Og det å ha balanse handler om å finne ut hva man kan gi slipp på tror jeg.
Livet som prosjekt
Jeg må finne en balanse i hverdagen min, som fungerer for meg og det jeg ønsker å få til i livet mitt. Og det må fungere for familien min. Jeg har mann, tre barn, hund og et hus under oppussing. Jeg vil være en god mor, en god kjæreste og ha et godt samliv. Jeg vil ha et hjem som fungerer, være en god kollega og gjøre en god jobb. Jeg vil ha overskudd til å lytte til de jeg er glad i. Jeg vil ta vare på sjela mi, kroppen min, helsa mi og føle at jeg er BRA NOK. Mer enn bra nok. Dette er noe sitter dypt i meg.
I tillegg til dette har jeg et stort uttrykksbehov som må oppfylles for å bevare ro i sinnet. For meg er det næring for sjela, slik mat er for kroppen. Og det krever at jeg får tid til sideprosjektene mine; en memoar (som jeg har fått støtte til fra NFFO) og ei fotografisk utstilling som hører med.
Overmenneske?
En venn som mente godt prøvde å si til meg at det jeg prøver å få til er litt overmenneskelig. Og på noen måter er jeg enig. Samtidig mener jeg at det skal være mulig for en vanlig familie, med helt middels inntekt, ingen au pair eller nanny eller annen familie i nærheten å få til litt av hvert uten å gå av hengslene. Er det for mye å forlange? Krever jeg for mye av meg selv? Hvordan tar du vare på deg selv og finner balanse i hverdagen?
Abortens kvaler
Jeg er både enlingmamma og tvillingmamma. Jeg er stolt mor til tre friske, nydelige barn. Det er min store skam at jeg også har tatt abort, i viten om at jeg ville gitt livet mitt for de barna jeg har i dag.
Regjeringens plan om å forby tvillingabort og debatten som har vært rundt abortloven den siste tiden har satt i sving mange følelser og tanker hos meg. Tanker som jeg aldri har sagt høyt, og ikke vet hvor skal, men som jeg behøver å si noe om.
Enn om det hadde vært lettere å få barn da jeg var student på den andre siden av jorden? Enn om det hadde vært lettere å være ung alenemor? Enn om ikke mine barndomstraumer ikke hadde fulgt meg over havet, og ikke begynt å vokse seg store, i det magen vokste? Enn om jeg hadde et støtteapparat rundt meg som gjorde meg trygg på at jeg kunne være i stand til å gi omsorg til både mitt indre barn og et lite spedbarn?
Enn om jeg hadde fått alt lagt til rette for at jeg kunne bli mor, og hadde tro på at dette skulle jeg klare, om jeg ville – men valgte allikevel at nå passer det ikke? Enn om jeg hadde tro på at jeg kunne bli en ordentlig god mor? Enn om jeg ikke hadde brydd meg om reaksjonen til barnefar?
Enn om jeg hadde ingenting annet enn kjærlighet å gi og valgte å beholde barnet?
Ja, da ville det i hvert fall ha vært mitt valg alene, å bære frem et eller flere ønskede barn frisk eller ei. Og så lenge man har et valg, og det ikke blir tatt for deg av noen andre, vil det ikke føles som et overgrep på både kropp og sjel, av både livets omstendigheter og urettferdigheter - eller av politikere.
For 20 år siden følte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å velge abort. På den måten ble avgjørelsen tatt for meg. Det førte til at jeg at lå på en seng i en klinikk og angret altfor sent. Halvveis inn i en dyp søvn prøvde jeg å skrike ut:
Jeg har ombestemt meg…!
Ordene kom, men stemmen min var for liten.
Den ble dysset ned av den kalde lufta i det store rommet. Snart er det over, var alt jeg fikk til svar før det ble svart for meg.
Da jeg våknet opp igjen var det for sent.
Ikke en gang en journal med mitt navn på dokumenterer det som skjedde fordi aborten ble aldri registrert. Jeg var en anonym pasient. Det er som om det aldri skjedde.
Men jeg vet at det skjedde, for jeg sitter igjen med et tomrom som minne, og bare meg selv å klandre.
Noen sa at jeg kom til å føle lettelse etterpå, men jeg følte bare anger, sorg og skam. Jeg kjente på hele kroppen konsekvensene av et valg som ikke føltes som mitt eget, selv om jeg sa ja.
Jeg har erfart på kroppen hvor feil det kan gå når en kvinne tvinges inn i et hjørne til å ta et valg hun ikke vil ha. Samtidig er jeg mor til tre herlige barn, deriblant tvillinger som delte morkake. Jeg vet hvilken risiko det innebærer å bære fram tvillinger/flerlinger; hvilken påkjenning det er å gå gjennom et høyrisiko svangerskap. I flere tilfeller kan man ende opp med å miste en eller begge, og noen ganger anbefales det fosterreduksjon.
Krf har vunnet fram med å forby tvillingabort - noe som må være et umulig valg for de få kvinnene det gjelder. Jeg er redd at det rokker ved kjernen til kvinners rett til selvbestemmelse. For mor skal ikke føle seg tvunget inn i et hjørne av omstendigheter - eller en politisk fane. Anger og skam er en høy pris å betale for at man ikke ser noen annen utvei, føler seg alene og sist, men ikke minst ikke tørr å sette egne grenser fordi andre roper så høyt at du ikke greier å høre ditt eget hjerte. Et uønsket barn vil lide enda mer.
Hvis man tenker seg om, er det egentlig noe mer feil eller uansvarlig av en kvinne å si - Jeg er i stand til å ta meg av ett barn, men ikke to, sammenlignet med - Jeg er ikke i stand til å ta meg av ett barn i det hele tatt?
En del av meg sier at jeg tok det beste valget jeg kunne ta da jeg var 21, etter de forutsetningene jeg hadde der og da. Men hjertet sier noe annet. På den måten er abort er et sjansespill med sjela. Kanskje kan det derfor aldri bli noe som heter et riktig valg – men bare ett valg som må tas etter beste evne der og da, og som man må lære å leve med.
Det ironiske er at allerede da, i det man kontemplerer en abort, så er man i ferd med å ta et valg som forelder, kanskje før man faktisk har blitt det.