Flere ganger om dagen finner jeg ut at jeg har noe på hjertet, noe jeg ønsker mer tid til å fundere mer på - og kunne tenkt meg å skrive om. Men når jeg sitter foran skjermen så blir det plutselig blankt - helt til jeg begynner å taste.
Jeg har lenge villet startet en blogg, men jeg må ærlig innrømme at det er en bismak ved å faktisk ha opprettet en. For det er noe corny ved det, noe som jeg ikke liker. Derfor sliter jeg faktisk med å fortelle verden at denne bloggen eksisterer.
Blogg er kanskje noe folk på min alder assosierer med tenåringer, eller unge voksne, såkalte influencers og rosa bloggere; unge folk som er selvopptatt og har mye tid på hendene, som viser alt og deler alt. Og hvem er det som egentlig leser blogger og kommenterer dem?
Det er vondt å holde igjen, og ikke kunne være ærlig… Å ikke kunne dele hvordan man egentlig har det.
Det er noe upersonlig ved det hele, og uærlig ved akten av å dele så mye når man er gjemt bak en skjerm og kan være så selektiv med det man deler. Troverdigheten faller bort.
Jeg har lyst til å være dønn ærlig. Men jeg sliter med å finne balansegangen mellom det å være dødens ærlig og ekte, og det å være forsiktig med å dele så mye og skjerme meg selv. Jeg synes det er vanskelig å vite hvor grensen går. For det bør være et formål med å tillate seg selv ved å være så sårbar; det skal være til nytte for noe og noen. Det bør bidra til noe viktig.
Det virker som det er i vind for tiden å skrive åpent om psykisk helse - angst og depresjon - så mye at det maner til for mye åpenhet. Hva tenker du? Har vi nådd grensen for hvor åpen vi burde være når det gjelder vår psykisk helse og privatliv?