Jeg burde vært super glad i dag. Jeg fikk plutselig en telefon fra Karina Jensens Minnefond om jeg kunne samle sammen 10 bilder fra et fotoprosjekt de støttet for 12 år siden, for å bruke til nettsiden deres hvor de skal profilere fotografene som har på et eller annet tidspunkt fått støtte hos dem.
Det var veldig hyggelig å bli påminnet at man har fått til noe som noen andre syntes var så bra en gang i tiden. Det var jo første gangen jeg hadde fått støtte til noe, og for meg en stor anerkjennelse på evnene mine mens jeg fortsatt var veldig fersk i bransjen.
Bra nok
Så lenge jeg kan huske har en del av meg alltid følt at jeg ikke er bra nok… Tankene spinner rundt og rundt det negative, grublingen tar overhånd og alt det som skal være positivt, blir fort negativt for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne stikke av fra meg selv noen ganger. Dukke under, i den gule ubåten til pappaen min - og stikke av.
Men det er en del av meg som ikke føler at prosjektet er ferdig nok til å kunne vises frem, selv om noen bilder ble med i en bok og en utstilling i regi av Fritt Ord. Det er skummelt at det skal vises fram i en slik profil - til sammenligning med andre som er så mye flinkere, og har utrettet så mye mer enn det jeg har. Er ikke det typisk? Det er den følelsen av å ikke føle seg bra nok som saboterer for meg... Jeg grubler ubevisst på det å bli avvist. Tenk at noe så positivt klarer å utvikle seg til å bli så negativt på grunn av tankevirksomheten din?
Og kanskje har den følelsen klart å gripe fatt i meg i dag, fordi i dag er en sånn dag hvor det kjennes ut som jeg er i ferd med å spore av litt. Lastet er ikke jevnt fordelt og jeg får ikke gjort alt som er riktig for meg. Jeg får ikke til å ta vare på meg. Eller har rett og slett ikke lyst. Ikke har jeg fått trent enda denne uka, ikke har jeg lyst til å ta bilder, ikke hadde jeg lyst til å skrive, ikke har jeg en plan for å utnytte morgendagen best mulig - og jeg angrer meg for ting jeg har sagt og samtidig skulle ønske at jeg ikke angret.
Jeg delte nemlig for mye av meg selv, og hvis det føltes feil etterpå - ja, kanskje var det feil da. Både i går og i dag har jeg felt noen tårer, vært emosjonelle og nokså usikker på meg selv. Men jeg vet at ingen skulle tro det - fordi jeg flirer og smiler på jobb dagen lang. Men sånn er det altså beneath the surface.
MEN
...på den annen siden, har jeg jo fått trimmet litt - jeg har jo gått tur med bikkja. Jeg har stort sett hatt en fin dag på jobb, hvor jeg føler at det å prøve nye strategier og møte ungdommer på har vært positivt, og hvor jeg føler at jeg har gjort mye og i grunn ikke kunnet rukket mer. Og hvis jeg trosser meg selv og prøver å gjøre det som er riktig, selv om motivasjonen er lav - vil jeg kunne kanskje hanke meg selv inn igjen... og si at det faktisk var godt nok. At jeg ikke må være så hard mot meg selv, for når jeg er det så saboterer jeg det som faktisk er bra.
Hva med deg - klarer du å unngå å spore av på dårlige dager? Klarer du å se det store bildet?