Da har jeg fått et par avslag, men jeg har ikke hatt tid til å ta det innover meg før i dag egentlig. (Advarsel - jeg har satt av tid til å synes synd på meg selv i dette innlegget). Har vel egentlig utsatt noe som helst reaksjon og prøvd å “get over it”, (tro det eller ei) - men kanskje mest ved å unngå å tenke på det. Men i dag har jeg satt av tid til å finne ut hva mitt neste steg blir før jeg sender boka til flere forlag og får den utgitt (den SKAL ut). Men jeg kan ikke noe for at avvisningen gjør at jeg tviler litt på det jeg prøver å få til.
Jajajaja. Alle sier at det er helt vanlig å få avslag- “til og med store forfattere får det” - men det er fortsatt kjipt.
Motløs.
Det gjør at jeg blir veldig usikker på hva neste steg blir, og om jeg har kapasitet til å ta på meg denne utfordringen videre. Kanskje jeg mangler kapasitet fordi jeg grubler for mye over det? Og uten at jeg har vært klar over det, har denne grublingen utløst en del angst. Jeg burde vite bedre. Jeg har jo brukt snart tre år i traumeterapi for å blant annet lære at grubling hjelper jo ikke. Hadde Philippa - terapeuten min vært her nå så hadde hun avbrutt meg før jeg rakk å begynne på neste tanke og sagt - hva er det du gjør nå?! Og hva gjør det med deg?!
For det er jo det grubling gjør - det gjør at du ikke kommer deg videre. Men jeg må jo få noe ut av det siden jeg gjør det så mye? Kanskje det gir en falsk “satisfaction”, fordi man får en slags utløp for alle bekymringer? Men faktumet er at det også opprettholder destruktive tanker og skaper nye bekymringer. Men jeg har også lært at jeg kan sette av tid til å gruble så mye jeg vil over noe i ett kvarter før jeg avbryter og velger ny plan - og det er vel det jeg gjør her.
Jeg trenger litt oppmuntring tror jeg, til å finne motet. Det er litt ensomt å sitte og skrive bok - man er litt alene om det. Når det er sagt har de kveldene, og tidlig morgenene jeg har sittet og jobbet med dette prosjektet også gitt meg masse energi. Det har gitt meg en slags ro og tro på meg selv. Det har vært min fritidsinteresse, en slags alvorlig hobby - noe jeg sårt trenger så mye tid som jeg bruker på jobb.
Jeg må prøve å holde fast på at jeg fikk jo faktisk stipend til dette. Min bok ble til og med plukket ut og til å jobbes videre med på workshop med Ivo de Figueiredo… Hvordan kan et par avslag slå tilbake på slike positive hendelser slik at man nesten ikke husker at de har skjedd?
Kanskje var det en falsk ro, for den var så lett å rokke ved? Selvtilliten jeg fikk var basert på ytre faktorer, noe som gjør det veldig mye lettere å dra teppet fra under føttene mine. Samtidig må jeg også innrømme at bokprosjektet har gitt meg en del angst; frykt for hva alle vil si, hva alle vil tenke. For hva kan jeg dele og ikke dele? Hva kan jeg anse som min historie, og hvordan unngår jeg å krenke andre? Det er jo ikke det jeg vil, det er heller ikke det historien handler om egentlig, for vi har alle våre feil - vi kan ikke gjøre annet enn å jobbe med våre egne reaksjoner. Men det er klart at når man skal dele sin livshistorie så er jo andre en del av den fortellingen. Det å vite at “ingen vil ha boka”, har gjort at jeg har slått meg til ro med at jeg ikke må forholde meg til akkurat dette mer.
Men jeg har ikke ro i meg. Det er ikke likt meg å gi opp. Jeg har fortsatt et brennende ønske om å hjelpe andre ved å dele min historie - om det så hadde bare vært en eneste person jeg kunne gi håp til. Jeg vil gjerne at andre skal føle at de er litt mindre alene, fordi noen andre har følt og føler det samme som dem. Men hva skal de egentlig få ut av dette sånn helt konkret? Det er det tilbakemeldingen jeg har fått handler om egentlig. Og jeg forstår hvorfor jeg har fått avslag, for jeg greier fortsatt ikke å si til noen hva denne boka egentlig handler om - helt konkret.
Slik ser jeg ut i dag, mens jeg sitter på stamkaféen min og skriver.
Det er mange tanker som virrer i hodet mitt nå. Hvem tror jeg at jeg er? Hvordan kunne jeg tro at jeg skulle være “bedre enn alle andre”? Ikke at jeg trodde det i det hele tatt, men det er den stemmen som sniker seg rundt i bakhodet. Avslaget rister ved kjernen i det som egentlig er mitt problem - og det er å føle at jeg er bra nok. Og kanskje det er det denne boka egentlig handler om? For det er en grunnleggende følelse i oss som mennesker som ønsker å akseptere oss selv akkurat som vi er, men vi gjør ikke det. Vi strever oss frem til å bli ekstraordinær, i frykt for å bare være vanlig, i frykt for at vi ikke skal være god nok. Kan jeg skrive om dette, uten at jeg egentlig har et svar? Kanskje jeg greier å skrive meg frem til et svar? Kanskje jeg greier i allefall å sette ord på denne følelsen som jeg tror veldig mange av oss har.
Jeg må finne mot til å fortsette på boka mi. Av en eller annen grunn trodde jeg at jeg skulle klare dette lett som bare det - at kneiken lå i det å finne noen som tror på meg og min historie. Jeg fant jo dette da jeg fikk stipendet fra NFFO. Det ga meg selvtillit til å kaste meg ut i denne ukjente verden som jeg vet så lite om. Jeg er jo ikke noe forfatter enda. Jeg er jo “ingen”. Men samtidig er jeg jo min fars datter. Jeg er jo en eventyrer - og jeg liker å utsette meg selv for alt som hører med ved å kaste seg ut i det ukjente - selv om det er langt fra smertefritt. Det høres nesten litt SM ut. Kremt… Men jeg må bare finne neste steg. Veien videre.