Akkurat som når alt du ser er ørken, eller et jord som det ikke er noe liv i, så spirer det plutselig noe grønt opp av jorda, der du trodde ingenting ville vokse. Det er nesten litt slik, når man føler at man har nådd bunnen av den kreative prosessen og føler at alt man gjør ikke duger - at du til slutt ikke duger. Det er da det kommer nye idéer ut fra ingen sted. Plutselig løsner det og du føler at du kanskje er på sporet på svaret til alt..! At du har funnet løsningen til problemet du har hatt foran deg altfor lenge. Jeg lurer på om jeg ser at det spirer noe. At jeg har funnet tematikken jeg vil ha til boka. Jeg kan dele litt her - men jeg må skrive det på engelsk for det er ikke bare morsmålet mitt, men også hjertespråket mitt. Og foreløpig så er det på engelsk det henger sammen i mitt hode og hjerte. Jeg tenker at kjernen i min fortelling er hvordan jeg vil bruke barndommen min til å gi en bedre barndom til mine barn. Jeg håper og tror at de traumene jeg har med meg, kan bli en ressurs for meg som foreldre. Derfor tenker jeg at ved å dele min personlig historie, kan jeg si noe om “finding courage to be a mother, when you are still healing”. Jeg kan ikke si så mye om konkret om det enda, men jeg håper og tror det er et emne som treffer. Så får vi se hvordan det utvikler seg framover.