Føflekkene tilfeldig som stjerner i natten. Sakte heves og senkes ryggen hans med hvert lange åndedrag. Han er i dyp søvn, men en bryter har nå slått seg på hos meg. Kroppen stivner momentant. Hjertet galopperer. Prøver å bruke stemmen, men får så vidt ut en lyd. Er det dag, eller natt? Hvor er jeg? Veiver med armene. Så stiger pulsen enda mer. Jeg kjenner jo ikke igjen mine egne hender. Heiser da kroppen opp av senga. Hiver etter pust.
Så løfter jeg blikket opp fra føttene, og det er da jeg ser dem. De henger overalt. Gløder nesten, i mørket. Gule lapper. Hvite store ark. De pryder den gamle malingen på veggen. Linblå. Det husker jeg.
Store bokstaver. Bilder av ukjente fjes.
“Dette er soverommet ditt”
“Badet er til venstre”
“Karl er mannen din”
De små rynkete hendene mine griper tak i lakenet. Det drypper ned på nattkjolen fra haka mi. Jeg blir sittende. Hulker. Mumler. Så hører jeg en lun stemme fra bak meg. En myk hånd på skuldra mi. Stillheten i rommet er øredøvende, men ordene hans klokkeklar.
“Jeg elsker deg”, sier han sårt.
Blikket mitt fester seg på den største lappen på veggen. Ordene de er kjent. Ruller lett av tunga når jeg leser høyt:
“Jeg elsker deg mer”, og puster ut.
Så trekker han meg ned på senga. Kroppen følger etter. Legger de lange armene godt rundt meg. Fletter beina sammen med mine, og så lukker vi øynene igjen.