Det er den eneste tiden av året det går an å være ute hele dagen i et slikt øde landskap. Temperaturene ligner en norsk tidlig sommer, men siden vi er vant til brennende varme har vi på oss både jakke og skjerf. Dessuten elsker jeg vinterklær og føler meg eksotisk når jeg har dem på.
Mens pappa og følget vårt bærer stoler og grill ut av firhjulstrekkeren, ruller mamma ut leveggen og stamper føttene nedi den løse sanden. Hun legger den svarte luggen pent bak perledobben i øret, men den støvete vinden blåser den fram igjen. Den altfor store røde bomullsdressen hennes holdes opp fra bakken med en bred flettet skinnbelte. En løstsittende, og stilfull heldrakt, men upraktisk for dobesøk. Her må nok alle uansett vente med å gjøre sitt fornødne til de kommer hjem. Det er ikke et eneste tre eller en busk å gjemme seg bak.
Foran oss er det sanddyner og flat land så langt øyet ser. På den andre siden av den ustødige leveggen med striper i rødt, hvitt og blått, stiger Kuwaits største turistattraksjon rett opp fra horisonten. Mutla Ridge - det høyeste fjellet, blir det kalt, står støtt med sine rause 140 meter over havet. Vi har slått leir ved foten, og det tar ikke lang tid før jeg og de andre barna begynner å klatre. Her er vi for oss selv, og vi barna er fri. Hvert steg opp det såkalte fjellet må trekkes opp fra sanden som en sugekopp, men snart kan jeg dekke hele basen for
utflukten vår med hånden min. Vi er på søndagstur, eller rettere sagt fredagstur siden lørdag er første dagen i uka her, men jeg liker det best når dagene starter på en mandag.