Stressa-mamma versus tilstede-mamma
Tvillingene våre har alltid sovet så urolig. Fra de var bittesmå, til den dagen i dag. De fyller sju år om noen uker. Og når jeg er sliten og har fokuset innover - langt inn i hodet mitt der alle bekymringene mine ligger, er det vanskelig å hente frem den gode, tålmodige mammaen. Jeg glefser for hvert pulserende trykk jeg kjenner i hodet. Den mammaen som orker å ligge og lytte til alt de har lyst til å fortelle om dagen sin er fraværende. Stressa-mamma har andre ting hun skal gjøre. Andre ting som er viktigere.
Koblingene oss i mellom
Men i kveld klarte jeg å ligge i mellom dem i mørket, og slappe av et øyeblikk. Ikke fordi jeg gjorde et godt forsøk på dette selv, men fordi den ene dattera mi nådde ut til meg og dro meg ut av bobla mi. Hun la hånden sin i min og flettet fingrene våre sammen. Den gode mammaen som jeg egentlig vil være tok invitasjonen, og begynte å stryke henne på panna. Det tok ikke lang tid før jeg hørte at pusten hennes ble dypere. Hun sovnet. Alt hun trengte var trygghet for å sove. Men fordi jeg ikke er vant til nærhet selv, er det ikke alltid lett å skjønne at det er alt som skal til. Snart lå jeg der med begge jentene sine hender i mine, mens de sov begge to.
Dette får meg til å tenke på hvor viktig det er å koble oss på de vi er glad i... Berøring tror jeg må være den viktigste måten å gjøre det på, og bare ta det derfra. Det så mye som er i mellom oss dagen lang som bygger avstand, men når vi klarer å gi en klem, se hverandre i øynene og ta dem i den ene hånden da er vi til stede i hverandres nærvær igjen. Da er vi klar for å lytte og ta i mot med alle sansene, og sist men ikke minst gi.
Mindfulness?
Er det dette de kaller for mindfulness kanskje? Jeg lurer på om det er denne mangelen på connection som gjør at vi kan føle oss alene, til tross for at vi er omringet av folk som vi er glad i og som bryr seg om oss? Jeg føler meg ofte alene. Ensom. Kanskje er det slik at vi ikke klarer å koble oss på hverandre fordi det stadig mer i hverdagen som fyller rommet i mellom oss? Vi rekker ikke å kjenne etter om vi puster en gang.
Det er veldig godt å bare erkjenne at i kveld - om det så var bare noen i minutter, så var jeg til stede for barna mine. Og jeg følte at vi var sammen.